Juuuuuust A Little Bit Culty

Everyone who knows me, knows I’m kind of a geek when it comes to religion. And I love Podcasts. My favorite these days is “A Little Bit Culty”. A podcast by Sarah Edmondson and Anthony “Nippy” Ames. These are two ordinary people with an extraordinary story. They got caught up in a cult called NXIVM. The Cult leader, Keith Rainere, was sentenced to 120 years in prison because of what he did. You can check out their story in a documetary called “The Vow”, which tells the story about how and why they got out, and in Sarah Edmondsons book “Scarred”. I don’t need to tell their story, when they do it better themselves. But I will recommend their podcast, because unlike a lot of podcasts that tells us the story about how a cult is born, what a cult is, and who so and so cultleader is, Sarah and Nippy invites guests who talk about how they got in and how they got out. And they put the spotlight on stuff that is a little bit culty, and what is more than a little bit culty. And after following them for a while it is painfully obvious that ANYONE can end up in a cult. And now we are getting closer to what I have been thinking about. Because nobody joins a cult. And nobody is immune. If you think you can’t be recruted to a cult, you are probably more subseptable than if you think it can happen to you.

Because it has happened to me. Well, I have not been part of A cult. But I have been part of a lot of more and less cultish bahavior, and I have been part of enviroments that I think is more cultish than it is healty.

I grew up in a safe home, in a safe neighboorhood, in the countryside in Norway. My family went to church on Sundays. I grew up with Sunday school and we learned about Christianity at school. I loved going to Bible camp. Whenever there was something happening for kids my age in church, I was there. And I think it is safe to say I grew up in a conservative Christian enviroment.

I have been thinkning a lot about the different churches I have been part of over the years. And all the culty behaviour that is out there. Most of it is not visible at first glance. And I think a lot of it is not meant to be culty, but members have been conditioned to act this way. And I think a lot has to do with the leadership…

I have never been particulatly popular. Not unpopular either. I’ve been there in the middle. I am extrovert and I am able to speak to anybody, if they want to speak to me. But I am also a little shy, so I tend to be careful when I meet people. I think it is wonderful when I come to a new place and someone notice me and start talking to me, includes me and make me feel welcomed. Most carismatic congregations I have been to greet me like this. The members are conditioned to “see the new”. This is a good thing, right? Or is this what they in the cult world call “Love bombing”?

When you experience this, pay attention to how much time they spend in the church, or with people in the church. Do they have a life outside church? Or do the church require all their time? Is a life outside church encouraged or is it only if you have some kind of special event connected to the church, when you are going to help or bless people outside the church?

My experience is that in the start I can be like a shiny, new toy. But if I don’t meet their expectations, I’m not that interesting anymore. If I’m expected to change my clothes or adapt to a sertain kind of behavior or language,  its a red flag. And I have experienced that quite a few times. Often there is a group of people that everyone wants to hang out with, or be like. They dress in the same manner, use the same kind of language and they kind of decides what is hot and what is not.

Growing up one of the congregations I often attended had a group of people that everyone wanted to be liked by. One of the things they used to include and exclude people with was humor. They had their own Christian humor, they set the standard for what was fun or what was lame. It developed kind of a tribal language. I was partally in for a while, and it was amazing to be part of this. But suddenly something had changed, and I was on the outside. And both me and others worked hard to get back in. I have never thought of this as cultish behavior before, but this “in and out” way of treating people is most definitly cultish. And even if we were just kids and young adults, there were grown ups in the back who saw and encouraged the behaviour.

For me another red flag is if there is ONE person I should look forward to hear, meet or see. This is something I have experienced a lot of times. I’ve had leaders in my congregation talk about someone, and almost worshiped them, and I’ve experienced that leaders in my congregation has been the object of worship. Noone is that fantastic. (Except Jesus ;))

And then there is music. I love music. Music itself is not cultish, it is all about how it is used… Art in general is often used, but music is something special. Music speaks to peoples feelings. It can hypnotize you. Fill you with all sorts of emotions. And I have been part of fellowships where music was used to set the mood. The Holy Spirit have a lot of willing helpers in the worship teams. And let me be perfectly clear: Most people singing and playing in Church are people that wants to praise God with all their heart. A lot of these people sincerly wants to bring others closer to God. And they love what they do. But a lot of these people has also been conditioned to use a certain kind of language, a certain kind of message and to create a certain atmosphere. Lifted hands, crying and dancing should be allowed but not required. I have been one of those on stage, with lifted hands longing for the right emotions, singing with all my heart. I meant every word, but looking back I know that there were times when I was under some kind of spell…

And then there’s prayers. Prayers in it self is a beautiful thing. But how do we pray? Do we use it to bring hope and comfort? Do we make it about pushing through our options? I’ve experienced mental assault through prayers. I’ve experienced people using the power they had as church leaders to push me down and make me feel worthless. I’ve experienced church leaders using prayers to swipe the whip over the congregation. And that, my friend, is more than a little bit culty. 

Another thing that makes me cringe is catchphrases. «God is good. All the time», «Fear ends where faith begins», «Can’t sleep? Counting sheep? Talk to the Shepherd!» and «Give Satan an inch and he’ll become your ruler.» are just examples of this simplified theology that could lead to a lot of unhealthy behavior. We all process things in different ways, and goes through rough patches in our life. Sometimes the last thing I need to hear is that God is good all the time. Sometimes I need to hear that God can handle my fear, my anger and my fury. I can come to him with all of my «bad» emotions and be real about it. And he will still be there.

Language is a key component. How do we speak? When we speak to each other. When the leaders speak to us. Are there words and phrases that are being repeated? Are there trigger-words? Words that puts you in high alert? Are there words that provoke emotions? Do you know about Pavlovs dogs? (Look it up if you don’t) Words can be like the bell.. And the dogs saliva is a result of contitioning. I have several words I get a physical reaction to, because of how they have been used in congregations I’ve belonged to.

And it all comes back to the leaders. What are their way of communicating? Do you understand all they say? Do they talk to your emotions? Do they play with your emotions? Do they talk a lot about themselves? Do they portrait themselves as better than most? Do the pastor talk about what the Bible says or what he has experienced? Does it seem like they have an extraordinary connection to Our Lord? Do ordinary things all of a sudden get a spiritual meaning?  I’m not saying all of this is bad, or always bad, but if your gut feeling says something is off, chances are it is… You can ask yourself  this: Are you allowed to voice a different opinion, ask questions or disagree with the leaders? Or will any form of questions be quieted by arguments, or shaming or punishment, or questions about unrelated things, or questions about your intentions? That brings up a whole lot of red flags…

And follow the money. I don’t mind people being paid okay, but if the donations make the pastor live a luxurious life, it should raise a few questions… I’m just saying..

The last red flag I’ve been thinking about is about how they treat people that leave the church, or how they speak about people on «the outside». When we hear disconnection we think of Scientology and Jehovas Witness, but I think it happens in other places too. It may not be the clean cut from family and friends, but I know I’ve been part of churches where the people I saw at least once a week would cross the street rather than say «hi» if I met them today. Because I have been loudly vocal about things their pastor says is wrong, and he has said I am someone that will lead them astray.

This week I read an interview of a new pastor in a church I know is on the conservative side. He is young, has grown up in a pretty closed, conservative, Christian environment but had «been on the outside» for a short while. And he emphasized that he had to be very conscious of where he spent his time, so he could live close to Jesus. He then talked about how important it was to spend time with the people in the church, and how surrounding yourself with the wrong people could lead you away from him, and this is why he wants to be a pastor. I may have misunderstood him, but to me this sounds like cultish behavior. Cutting off the world outside your bubble, or portrait the world as something that will rob you from what is good,is not a healthy signal. To me this speaks about fear of loosing power…

Mark Vicente, also a former member of NXIVM, said:»Nobody joins a cult. They join a good thing» There is always something good that makes you overlook your gut feeling when it tells you something is wrong. And the conditioning doesn’t start with the huge stuff. They push your boundaries just a little at first. And they make it look like it’s for a good cause. You love the fellowship, the people, the atmosphere, so you do it. And little by little your compass is off. You forget your values, your moral, who you really are. And all of a sudden you find yourself naked, on a table in someone’s living room getting branded….

As I said in the beginning Keith Rainere was sentenced to 120 years in prison, and some of his helpers has also been sentenced to jail time. There is, unfortunately, not a lot of cult leaders in jail. Even if they’ve ruined people’s lives. I think we should hold religious leaders responsibe for their actions. And I think too few have to answer to what they have done. I’ve known people who died because their pastor said they were healed, and they gave up medical treatment that could have saved them because the pastor told them so. Noone should get away with that! It is no secret that narssisist, sosiopaths and psychopaths enjoy finding themselves in positions where they dictate other peoples lives. And they are people you don’t want there… It’s low risk to be a religious leader today. You can hide behind religious freedom. I think that freedom- defence (and tax exempt) should be revoked if people are getting hurt. It doesn’t matter if it is physical or mental.

I think becoming a leader in a church should be a little scary. It should be high risk. It shouldn’t be something you think is easy. The power you got as a church leader or pastor is huge, and you should feel the responsibility when you accept such a position.

That said, there is a lot of humble, amazing church leader and pastors out there. People who walk the talk, who take the responsibility serious and work hard, trying to do the right thing. They are aware of their power and know that if they treat people right and care about people in an honest way, they will stick around, even when they disagree. They don’t do it for the fame, the power or the money, they do it because they believe they can make a difference. 

Unfortunately, having the right intentions when you accept a position or start a church, doesn’t mean you are immune to the love of power and fear of loosing it.  

What makes the church such a great place to be, is also the weakest point of the church. The way from healthy to unhealthy is very, very short. So, it is up to each and every one of us to call cultish behavior out when we see it. If you are in a healthy church the leaders will listen and adjust unhealthy behavior. If people with power can’t handle our feedback or questions, we should not give them our money, time or respect, even if it is juuuust a little bit culty.

På norsk:

Alle som kjenner meg veit eg er litt nerdete når det gjelder religioner og trussamfunn. Og eg elskar podcaster. Favoritten min no for tida er “A Little Bit Culty”. Ein podcast med Sarah Edmondson og Anthony “Nippy” Ames. Dette er to heilt vanlige folk med ei ekstraordinær historie. Dei havna i ei sekt som heitte NXICM. Sektlederen Keith Rainere vart dømt til 120 år i fengsel på grunn av det han holdt på med. Du kan sjekke ut historien deira i ein dokumentar som heiter «The Vow», som forteller om korleis og kvifor dei forlot sekta, eller i Sarah Edmondson si bok «Scarred». Eg treng ikkje fortelle deira historie, det gjer dei bedre sjølv. Men eg anbefaler podcasten, som i motsetning til mange andre podcaster som tar for seg ulike sekter og sektledere med fokus på kven dei er eller var, inviterer Sarah og Nippy gjester som snakker om korleis dei havna i sekta og korleis dei kom seg ut. Og dei setter søkelyset på ting som er bittelitt sekterisk og ting som er meir enn berre bittelita sekterisk. Og etter å ha fulgt dei ei stund er det plagsomt opplagt at KVEN SOM HELST kan havne i ei sekt. Og no kjem vi til det eg har gått og fundert på. For ingen melder seg inn i ei sekt. Og ingen er immun. Om du trur du ikkje kan rekrutterast til ei sekt, er du sannsynligvis meir i faresona for å kunne bli det enn om du er åpen for at det også kan skje med deg.

For det skjedde med meg. Vel, eg har ikkje vore del av EI sekt. Men eg har vore del av noko som har vore meir eller mindre sekterisk. Og eg har vore del av miljø som har vore meir sekteriske enn sunne.

Eg vaks opp i ein trygg heim, i eit trygt nabolag lang ute på landet i Norge. Familien min gjekk i kyrkja på søndager. Eg vaks opp med søndagsskule og vi lærte om kristendomen på skulen. Eg elska å reise på leir. Når noko skjedde for dei på min alder var eg der. Og eg trur det er trygt å seie at eg vaks opp i eit konservativt kristent miljø.

Eg har tenkt mykje på dei mange forskjellige kyrkjene eg har vore del av gjennom åra. Og all den sekteriske atferden som er der ute. Det meste er ikkje synlig ved fyrste augekast. Og eg tror at mykje ikkje er meint å være sektsik, men medlemmer har vorte bearbeida til å agere på en bestemt måte. Eg trur mykje har å gjere med leiinga…

Eg har aldri vore spesielt populær. Ikkje har eg vore upopulær heller. Eg har vore der i midten ein plass. Eg er utadvendt, så eg greier å snakke med alle om dei vil snakke med meg. Men eg er også sjenert, så eg brukar å vere varsam når eg møter nye folk. Eg syns det er nydelig når eg kjem til ein ny plass og andre tar kontakt med meg og pratar med meg, inkluderer meg og lar meg føle meg velkommen. I dei fleste karismatiske menigheter blir eg møtt slik. Medlemmane har lært at slik skal dei møte nye. Og det er jo ein bra ting, ikkje sant? Eller er dette ei form for det ein i sektverdenen kallar «kjærlighetsbombing»?

Når du er farer dette, legg merke til kor mykje tid dei brukar i kyrkja eller med folk i kyrkja. Har dei eit liv utanfor kyrkja? Eller tek kyrkja tida deira? Vert ein oppmuntra til eit liv utanfor kyrkja eller er kontakt med verda utanfor noko som berre skjer når det skjer i kyrkja sin regi, og ein skal ut og hjelpe eller velsigne folk i nabolaget eller byen?

Min erfaring er at i starten er eg som ei flunkende ny leike, men om eg ikkje lever opp til forventningane forsvinn interessen fort. Om eg må endre klesstil, eller legge meg til en bestemt type oppførsel eller språk, så er det eit raudt flagg. Og eg har erfart det eit par gonger for mykje. Ofte er det ei gruppe menneske som alle vil henge med eller vere som. Dei kler seg i samme stil, brukar eit språk som har mange like fraser og dei bestemmer kva som er hot og kva som er not.

Då eg vaks opp hadde ein av plassane eg ofte var ei gruppe som alle ville bli likt av. Ein av tinga dei brukte for å inkludere eller ekskludere folk var humor. Dei hadde ein veldig spesifikk kristen humor som satte standarden for kva som var gøy og kva som var teit. Det utvikla eit slags stammespråk. Eg var delvis inne i gruppa ei periode, og det var fantastisk. Men plutselig var det noko som skjedde, og eg var ute. Både eg og andre jobba hardt for å komme inn igjen i varmen. Eg har aldri tenkt på dette som sekterisk, men denne «innenfor og utenfor»-måten å behandle folk på er i aller høgste grad sekterisk. Og sjølv om vi som var del av dette var ungdommer, var det voksne som stod der og oppmuntra atferden.

For meg er eit anna raudt flagg om det er EIN person eg bør glede meg til å få høyre, møte eller sjå. Dette og er noko eg har opplevd fleire gonger. Både ved at leiarar i kyrkja har hatt nokon dei har sett veldig opp til, men og at leiarar i kyrkja har hatt nærmast helgenstatus. Ingen er så fantastisk!

Og så var det musikk. Eg elskar musikk. Musikk i seg sjølv er ikkje sekterisk, men det handlar om måten det blir brukt på. Kunst generelt blir ofte brukt, men musikk er i særklasse. Musikk snakkar til folk sine følelser. Det kan hypnotisere deg og fylle deg med alle slags emosjoner. Eg har vore med i fellesskap der musikk var bevisst brukt for å sette stemninga. Den heilage ande har mange gode hjelparar i lovsangsteama. Og la meg vere veldig tydelig: Dei fleste som syng og speler i kyrkjene er menneske som oppriktig ynskjer å prise Gud med alt dei er og har. Mange ynskjer å føre andre nærmare Gud med den tenesta dei står i. Og dei elskar det dei gjer. Men mange av disse har også vorte bearbeida til å bruke ein heilt spesiell type språk, ein heilt spesielt bodskap og til å skape ei heilt bestemt atmosfære. Løfta hender, grining og dans skal vere lov, men ikkje påkrevd. Eg har sjølv vore ein av dei som har stått på scena med løfta hender og lengsel etter dei rette kjenslene, medan eg sang frå djupet i hjartet. Eg meinte kvart ord, men når eg ser tilbake veit eg at det var gonger eg var under innflytelse frå nokon andre..

Så har vi bønn. Bønn i seg sjølv er ein ufattelig vakker og sterk ting, Men korleis ber vi? Brukar vi den til å skape håp og trøst? Brukar vi den på å få gjennom våre argument og meiningar? Eg har erfart overgrep i form av bønn. Eg har opplevd at menneske har brukt makta dei har som leiar i kyrkja til å dytte meg ned og få meg til å føle meg verdilaus, Eg har opplevd leiarar som har brukt bønn til å svinge pisken over forsamlinga. Og dét, kjære venn, er langt meir enn bittelitt sekterisk.

Ein annan ting som får meg til å krympe meg er billige slagord. «Gud er god heile tida» eller «Frykt ender der trua starter» er eksempler på overforenkla teologi som kan føre til mykje usunn atferd. Vi jobbar oss gjennom livet på ulike måtar, og alle går gjennom tøffe perioder. Nokre gonger er det siste eg treng å høyre at Gud er god heile tida. Nokre gonger treng eg å høyre at Gud kan handtere frykta mi, sinnet og raseriet mitt. Eg kan komme til han med alle emosjonene mine og alt som høyrer til, på en ekte og ærlig måte. Og han vil fortsatt vere der.

Språk er en nøkkelkomponent. Korleis snakkar vi? Når vi snakkar til kvarandre. Når leiarane snakkar til oss. Er der ord eller fraser som blir repetert? Er der trigger-ord? Ord som får deg til å skru på heile sanseapparatet? Kjenner du til Pavlovs hundar? (om du ikkje gjer det, bruk google) Ord kan vere som bjellene.. Og slevinga til hundane er tegn på at dei er bearbeida. Eg har fleire ord som eg reagerer fysisk på, på grunn av måten dei har vore brukt i kyrkjer eg har vore del av.

Alt kjem tilbake til leiarane. Korleis kommuniserer dei? Forstår du alt dei seier? Snakkar dei til følelsane dine? Leikar dei med følelsane dine? Snakkar dei mykje om seg sjølv? Framheld dei seg sjølv som bedre enn andre? Snakkar dei om kva som står i Bibelen eller snakkar dei om kva dei sjølve har erfart? Ser det ut som dei har ein ekstra god kontakt med Vår Herre? Blir ordinære ting plutselig andeleggjort? Eg seier ikkje at alt dette er dårlig, eller alltid dårlige signal, men om magefølelsen din seier at det ikkje er bra, så ville eg lytta til magefølelsen. Du kan spørre deg sjølv dette: Kan du seie i mot leiarane, kan du stille spørsmål eller være uenig? Eller blir alle former for spørsmål dyssa ned med argument, latterliggjøring, spørsmål om andre ting eller spørsmål om dine intensjoner? I tilfelle har du mange raude flagg som heng foran nasa di.

Og det må seiast: Følg pengane. Eg tenker ein arbeider er verd lønna si, men om donasjoner gjer at pastoren lever eit liv i luksus, så bør det stillast spørsmål.. Eg berre seier det…

Det siste raude flagget eg har tenkt på er korleis dei behandlar folk som velger å forlate kyrkja, eller dei som er utanfor. Når vi høyrer om eksklusjon tenker vi på Scientologi og Jehovas vitne, men eg trur det hender oftare enn vi tenker over. Det er kanskje ikkje så brått og bastant, men eg veit eg har vore del av kyrkjer der folk heller krysser gata enn å seie hei om dei møter meg i dag. Dette er fordi eg har gått vidare og landa i ein teologi leiarane deira er uenig i, og eg har blitt stempla som ein som vil føre dei vill.

Denne veka leste eg eit intervju med ein ny pastor i ei kyrkje eg veit er av det konservative slaget. Han er ung og har vokse opp i eit ganske lukka, konservativt kristent miljø. Men han hadde vore utanfor ei kort periode. Han framheva at han måtte vere veldig bevisst på kven han brukte tid saman med, så han kunne leve tett på Jesus og fortsatte å forklare at det betydde at han måtte bruke tid på dei i kyrkja. For å omgi deg med feil type folk kunne føre deg vekk frå han, og dette var grunnen til at han ville vere pastor. Eg kan ha misforstått han, men for meg høyres dette ut som sekterisk atferd. Å kutte ut verda utanfor di vesle boble, eller å sei at verda utanfor er noko som vil frarøve deg det som er godt, er ikkje eit sunt signal. For meg høyres det ut som frykt for å misse makt…

Mark Vicente, eit tidlegare medlem i NXIVM, sa:»Ingen melder seg inn i ei sekt. Dei blir med på noko bra.» Der er alltid noko godt som får deg til å undertrykke magefølelsen når den seier at noko er gale. Bearbeidinga av deg startar ikkje med dei store tinga. Det begynner med at dei dytter grensa berre litt i starten. Og det ser ut som det skjer for ei god sak. Du elskar felleskapet, folkene, atmosfæren, så då går med på det. Litt etter litt er kompasset ditt i ulage. Verdiane dine, moralen og den du egentlig er blir meir og meir fjern. Før du forstår kva som skjer ligg du naken på bordet i nokon si spisestue for å bli brennmerka.

Som eg sa i starten vart Keith Rainere dømt til 120 år i fengsel, og nokre av hjelperane har også blitt dømt til fengselsstraffer. Det er dessverre ikkje mange sektleiarar i fengsel. Sjølv om dei øydelegg andre menneske sine liv. Eg tenker at religiøse leiarar bør haldast ansvarlige for det dei gjer. Det er for få som må svare for det dei har gjort. Eg kjente menneske som gjekk i døden fordi pastoren sa dei var helbreda og derfor ikkje trengte medisinsk behandling som kunne ha redda dei. Du bør aldri sleppe unna med noko slikt. Det er inga hemmelighet at narssisister, sosiopater og psykopater søker seg til posisjoner der dei kan styre andre sitt liv. Og du vil ikkje ha dei som leiar i kyrkja di. Det er i dag lav risiko ved å bli religiøs leiar. Du kan skjule deg bak religiøs frihet. Eg meiner at forsvaret den friheta gir (og skatteletter) bør inndras om mennesker vert skada. Det er det samme om det er fysisk eller mentalt.

Eg tenker at å bli leiar i ei kyrkje bør vere litt skremmande. Det burde vere høgrisiko. Det burde vere noko du tenker ikkje er enkelt. Makta du som leiar i kyrkja eller pastor har er svært stor, og du bør føle på ansvaret når du tek ei slik stilling.

Det må seiast at der her mange, mange audmjuke, fantastiske kyrkjeleiarar og pastorer der ute. Folk som lever som dei preiker, som tar ansvaret på alvor og arbeider hardt for å gjere det som er rett. Dei er klar over makta si og veit at når dei behandlar folk riktig og bryr seg om dei, så blir dei verande, sjølv om dei er uenige. Dei gjer det ikkje for ære og berømmelse, makt eller penger, men fordi dei trur dei kan utgjøre ein forskjell.

Det at du har dei rette intensjonene når du startar i stillinga eller startar ei kyrkje, betyr dessverre ikkje at du er immun mot kjærleiken til makt og frykt for å miste makt.

Det som gjer kyrkja til ein fantastisk plass å vere, er også det svakaste punktet. Og det kan så lett bikke over frå sunt til usunt. Så til sjuande og sist er det opp til kvar enkelt av oss å seie frå når vi ser sekterisk atferd. Om du er i ei sunn kyrkje vil leiarane lytte og justere usunn atferd. Men om dei ikkje vil høyre på tilbakemeldingar eller spørsmål, så bør vi ikkje gje dei verken pengane, tida eller respekten vår, sjølv om det berre er bittelitt sekterisk.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )


Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s