Kondolerer

Fyrste gongen eg høyrde ordet var i gravferda til morfar. «Kondolerer» Eg var 8 år og forstod ikkje kvifor folk sa det til meg. Forklaringa vart gitt i litt hast av nokon eldre, eg hugsar ikkje kven det var, og var noko i nabolaget av «Det er slik vi seier når nokon har mista nokon dei er glad i.» For meg hadde det ein kald, upersonlig klang.

IMG_5281

Eg prøver så langt det er råd å ikkje bruke ord eg ikkje har heilt forståelsen av. Så i 33 år har eg unngått dette ordet etter beste evne. «Eg tenker på dykk», «djupeste medkjensle» og liknande ord har blitt brukt. Men av og til dekker dei ikkje det du egentlig vil seie..

I dag er det 7 år sidan dagen då alt stoppa opp i Norge. Då vi ikkje trudde våre egne auge og øyrer. 8 menneske døydde på grunn av bomba i regjeringskvartalet, 69 menneske mista livet på Utøya. Eg mista ingen. Men eg kjenner fleire som mista nokon. Og orda mine strakk ikkje til.

IMG_1761

Denne sommaren har eg opplevd at fleire eg bryr meg om har mista nokon som har betydd enormt mykje for dei. Og «eg tenker på deg» strekk ikkje til. Så eg fann ut at eg måtte finne ut kva kondolerer betyr.

Og i følge det eg fann på internett må eg kanskje revurdere mi tolking av ordet. Det latinske ordet «dolere» betyr «å ha det vondt eller føle smerte», og «con» betyr «sammen». Desse to orda har blitt satt sammen til det latinske Condolere som då betyr: «Å føle sterk smerte, ha det vondt eller lide sammen»

IMG_4731

Det vart vakkert for meg. Eg veit ikkje korleis latin fungerer, men eg veit at ulike språk bygger orda og setningene sine ulikt. Men for meg vart det så godt at dei set «sammen» som første del av ordet. Det føles litt Yoda’isk. «Sammen føler vi smerten». Du kan på ein måte både seie at «eg ser smerten din» og at «eg er i smerten sammen med deg». Det eit ord til trøst og omsorg.

IMG_7763

Men, og dette er noko eg har tenkt masse på, livet går vidare. For oss som ikkje mista det mest dyrebare går det vidare ganske fort. Men for dei som var tettast på, så kan det gå lang tid før livet går vidare. Det kan ta meir enn 7 år. Smerten etter å ha mista nokon som har levd eit langt liv, der du visste at døden kom til å komme, kan vere knusande, fordi det var den personen som såg deg, kjente deg og var der for deg.  Sjokket og smerten ved at den du er glad i døyr brått og uventa gjer livet krevande og uutholdelig. Og ein kan ikkje måle kva som gjer mest eller minst vondt. Det varierer frå person til person kor lang tid det tek å komme tilbake til kvardagen, og kor lenge det tar før ein kan puste bortimot normalt igjen. Likt for alle er at verden eksploderer og etterlater seg eit tomrom som ein må lære seg å leve med. Det tar tid. Likevel,  eg trur ikkje eg greier å forestille meg ein større smerte enn det å miste eit barn. Uansett alder. Uansett omstendighet. Det er og blir så unaturlig som det går an.

sdr

Og spørsmåla eg har stilt meg er: Tåler eg å være med i andre sin smerte? Tåler eg det når smerten ikkje tek slutt? Tåler eg å gå den ekstra mila? Det er ikkje vanskelig å ha empati og forstå smerten når det akkurat har skjedd. Men kva med eit år seinare? Kva med 7 år seinare? Greier eg å stå der sammen med den som har det vondt?

Verden blir ein bedre plass om vi gir rom for mangfold,  og rom for eit mangfold av følelser og korleis vi handterer ting. Verden blir ein bedre plass om tek vare på kvarandre, slik som vi er og ikkje jagar etter «normalen», for den finnes ikkje.

IMG_0151

Nokre gonger blir nok kondolerer berre eit ord som fortel om at vi har medkjensle der og då. Det er ingenting gale med det. Men andre gonger bør det vere eit uttrykk for at eg er her for deg. At eg er villige til å lytte til du har snakka deg tom. At eg vil å holde rundt deg. At eg er villige til å vere i smerten – sammen med deg.

IMG_8733

In English:

Condolences

The first time I heard the word was in my grandfathers funeral. «My deepest condolences». I was 8 years old and did not understand why people said that to me. When I asked, someone explained that this is what you say to someone when they have lost someone they care about. To me it sounded this cold.

I don’t like to use words I don’t know the meaning of. So for 33 years I have tried to avoid the word. «I am thinking about you», «My sympathy» or sentences like that has been my go-to-thing. But sometimes I can’t find the words to express what I want to say…

Today it has been 7 years since the day everything stopped in Norway. We couldn’t believe our eyes and ears. 8 people died from the bomb in the government building, 69 people died at the youth camp at Utøya. I didn’t loose anyone. But I know several people that lost someone. And I wasn’t able to find the words to express what I wanted to say.

This summer several people I care about have lost people they love more than life. «I’m thinking about you» just isn’t enough. So I decided to find out what Condolence means.

And according to what I found on the internet, I may have to redefine my perception of the word. It comes from the latin word «Condolere». And it means to feel strong pain, or suffer together» It is built from the latin words «dolere» that means «Feel pain/suffer» and «Con» that means «Together».

To me this became something beautiful. I don’t really know how latin works, and I know some languages do things this way and other languages do things another way. But to me it was so beautiful that «together» came first. It’s kinda lik Yoda would have said it «Together we feel strong pain». And with one word you can say «I see your pain» and at the same time you can say  «I am here in the pain with you». It bring comfort.

I have been thinking a lot about this: Life goes on. For me, if it’s not a person I am very close to, it can go back to normal pretty quick. But for the one who lost someone they love with their whole being, it can take a long time. It can take more than 7 years.

If you loose someone after they have lived a long life, the pain can be overwhelming. Because this person saw you, knew you and was there for you. The shock and pain of loosing someone abruptly, can be devastating. And it is impossible to measure what is more painful. We all have our own way of dealing with this kind of pain, and it is individual how long it takes to get back to (or as close as possible to ) «the normal» again. What is common for everyone is that when you loose someone you love, the world explodes and leaves you a gaping hole in your heart. And it takes time to figure out how to keep going. Still, I cannot imagine a greater pain than to loose a child. No matter what age. No matter the circumstance. It is, and will always be, as unnatural as something can be.

And the questions I keep asking myself is: Am I able to be there in other peoples pain? Am I able to stay if the pain never ends? Am I able to walk the extra mile? It’s not very hard to have empathy when it happens. But what about a year later? What about 7 years later? Am I able to stay beside the one who is hurting?

The world will be a better place if we have room for diversity, and room for a diversity of feelings and how to deal with things. The world will be a better place if we take care of each other, just as we are – and not to force anyone to «be normal» – because that kind of normal doesn’t exist.

Sometimes our condolences will just be a word that tell about our empathy at that specific time. It’s noting wrong with that. But there are times that it should be a way to say that I will be here for you. That I will listen until you run out of words. That I will embrace you.  That I will be here, in the pain, together with you.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s