But you are leaving..

( Norsk versjon: se under)

I have been thinking a lot about this blog. I didn’t want to write it. It hurts too much right now. But I need to get it out. It hit me like a brick when someone told me «But you are leaving..»  I need to put in to words how I feel. I need to let everybody know that I am really fragile right now. So if I start crying in front of you, don’t worry, it is not your fault. It is just the fase I am in.

I’ve been back in the US for about a week now. I only have 6 weeks left until I have to move. Things and people reminds me on a daily basis of that fact. Most people talk about it as if it was my choice. In a way it is. But mostly it is not.

I knew when I moved here that it had a 5 year limit. But 5 years are like forever, until they all of a sudden are up. 5 years is not a very long time. It is however long enough time to create a life.

First I fell in love with the city. I love being here. I got to know people. Made friends. I got a daily rutine. I got myself a gym membership. And I actually use it. I have a job I love. The first year I had to pinch my arm; I actually live here! The second year flew by, the third arrived and I realised I actually LIVE here.

 

And just to top it off, I met a guy. A beautiful, wonderful, kind, funny, respectful, strong, loving and, for me, perfect guy. We met right before Thanksgiving 2 years ago, and since March 2017 it’s been us. Right from the start it felt right. Like we belong together. And I cannot imagine my life without him.

But in 6 weeks I have to board a plane, and leave. I have a new job waiting for me. A job that I am excited about, because it is a job where I get to use my education and my creativity. I know I will have great colleagues and it will be warm and sunny. I visited the place this summer, and I know everything there is great. But it won’t be San Francisco. And the man I love will be living in the Bay Area. (At least for now.)

If this was my own choice to leave, things would have been different. But others made that choice for me. My visa is up, and I got a year quarantine before I can apply for a different visa. My membership with NAV-utland (a Norwegian social security service-organisation) is up unless I leave the US, and without that I cannot stay with my current employer.  I cannot stay in the Bay Area without a place to stay, insurance and an income. So basically I have no choice.

As I said: I knew the deal when I moved here. I just didn’t know where I would be in life after 5 years here. Now I know. I know that every day this flood of tears that leaves me gasping for air. I know I am hypersensitive to stuff I normally don’t react to. I know I struggle to hold back the tears and to stay positive in every conversation I have about this.

This spring, when I realised how fast time was running by, I started to have trouble breathing when I was thinking about the future. Then there was the crying. Lack of appetite. Lack of sleep. I didn’t recognise myself. I am normally a happy and optimistic person. I was worried for a while that this could be depression. Did I need to see someone about this? Then it dawned on me, I am not clinically depressed. I am grieving. To leave something and someone against your will, creates a sadness. A sadness no-one really can understand, unless they have been through it.

I know things may work out. I know that there is a way through this. I know that my man and I can pull this off if we both put our heart and mind into it. I know I can come back to visit, until the time is right for me to move back to the states – if that is what we want. I know life isn’t over just because I have to move.

I can’t see the future. No-one knows what tomorrow brings. And we should be thankful for that. I just wish I had some guarantees. That someone could tell me: You are going to be fine. But the fact is there isn’t anyone who can promise me anything. There is only hope. A hope I hold on to for dear life.

So this is where I am. Right now. Fragile. Sensitive. But hopeful that things will eventually be ok again.

Norsk:

Eg har tenkt på denne bloggen lenge. Eg har ikkje hatt lyst til å skrive den. Det gjer for vondt akkurat no. Men eg treng å få det ut. Det traff meg som eit lass med murstein då nokon i dag sa: Men du skal jo reise… Eg må få satt ord på kva eg føler. Eg trenger at folk får vite at eg er faktisk virkelig sårbar no. Så om eg begynner å grine foran deg, så ikkje ta det så tungt. Det er ikkje din feil. Det er berre der eg er i livet no.

Eg har vore tilbake i USA i ei veke no. Og det er berre 6 veker til eg må flytte. Ting og menneske minner meg daglig på dette faktumet. Dei fleste som seier noko om det gjer det på ein måte som får det til å høyres ut som om eg har valgt det sjøl. På ein måte er det slik. Men hovedsakelig er det ikkje det.

Eg visste at eg hadde ei grense på 5 år då eg flytta hit. Men 5 år er som ei evighet, inntil dei plutselig har gått. 5 år er ikkje særlig lenge. Men det er lenge nok til å skape eit liv.

Først forelska eg meg i byen. Eg elskar å bu her. Eg blei kjent med folk. Fikk venner. Eg fekk ei daglig rutine. Eg fikk meg medlemskap på treningsstudio. Og eg brukar det faktisk. Eg har ein jobb eg elskar. Det første året måtte eg klype meg i armen for å forstå at eg faktisk budde her. Det andre året fauk forbi, det tredje kom og eg innsåg at eg faktisk BUR her.

Og berre for å toppe heile driten, så møtte eg ein fyr. Ein vakker, herlig, snill, morsom, respektfull, sterk, kjærlig og, for meg, perfekt fyr. Vi møttes rett før Thanksgiving for to år sidan. Og sidan mars 2017 har det vore oss. Heilt frå starten føltes alt riktig. Akkurat som om vi høyrde sammen. Og eg kan ikkje forestille meg livet mitt uten han.

Men om 6 veker må eg gå ombord på eit fly og reise min vei. Eg har ein ny jobb som ventar på meg. Ein jobb som eg gleder meg til å begynne i, fordi eg får bruke utdanninga og kreativiteten min. Eg veit eg får kjekke kollegaer og at det blir varmt og masse sol. Eg besøkte den i sommar, og eg veit at alt er fantastisk bra. Men det blir ikkje San Francisco. Og mannen eg elskar kjem til å bu i Bay Area. (I alle fall så vidt vi veit no.)

Om dette hadde vore mitt valg, hadde ting vore annleis. Men andre har gjort valget for meg. Visumet mitt går ut, og eg har eit år karantene frå å søke på nye visum. Medlemskapet mitt i NAV utland blir det og slutt på om eg bur her, og uten det misser eg jobben. Og eg kan ikkje leve i Bay Area uten ein plass å bu, forsikring og inntekt. Så det er ikkje eit reelt valg.

Som eg sa: Eg visste det var dealen då eg flytta hit. Eg visste berre ikkje kor eg ville vere i livet etter 5 år her. No veit eg det. Eg veit at kvar dag druknar eg i tårer som etterlater meg gispande etter luft. Eg veit eg er hypersensitiv for ting eg normalt ikkje reagerer på. Eg veit eg må kjempe for å holde tårene tilbake og å vere positiv når samtalene dreier inn på dette.

I vår, då eg oppdaga kor fort tida går, begynte eg å få problem med å puste når eg tenkte på framtida. Og så var det grininga, som det vart stadig meir av. Mangel på appetitt. Mangel på søvn. Eg kjende meg sjølv ikkje igjen. Vanligvis er jo eg ein glad og optimistisk person. Eg begynte å bekymre meg for om dette var ein begynnende depresjon. Burde eg oppsøke hjelp? Men så gikk det opp for meg, eg er ikkje deprimert (i alle fall ikkje klinisk). Eg sørger. Å måtte forlate noko eller nokon mot din vilje, skaper sorg. Ei sorg ingen kan forstå uten dei har erfart den på kroppen.

Eg veit at ting kan ordne seg. Eg veit at der er ein veg gjennom alt dette. Eg veit at eg og min kjære kan komme gjennom det, om vi virkelig går inn for det. Eg veit eg kan komme tilbake på besøk, inntil det er rett tid for meg å flytte tilbake til statene – om det er der vi lander. Eg veit livet ikkje er over berre fordi eg må flytte.

Eg kan ikkje sjå framtida. Ingen veit kva morgendagen bringer, og det bør vi vere takksame for. Men eg skulle ønske eg kunne få nokre garantier. At nokon kunne fortelle meg at det kommer til å gå bra. Men faktum er at ingen kan love meg det. Der er berre håpet om det. Eit håp eg klenger meg til.

Så her er eg akkurat no. Skjør. Følsom. Men med et håp om at ting etterkvart vil bli ok igjen.